Som et av de nordligst levende planteetende pattedyrene på jorda er svalbardreinen svært ulik andre reinsdyrarter. Den er kortere og har tykkere pels, noe som gjør den perfekt tilpasset livet i det tøffe arktiske klimaet. Et eksempel på enda en slik tilpasning er hvordan den kan lage store fettreserver, bare ved å spise reinlav. Disse fettreservene kommer godt med om vinteren, da dette, og en roligere livsstil, er det som holder svalbardreinen i live.
Etter hvert som klimaet på Svalbard endrer seg, med våtere somre og mildere vintre, vil også Svalbardreinen påvirkes. Hvordan vet vi ikke enda, men ved hjelp av disse høykvalitets-referansegenomene, laget av EBP-Nor, kan vi lære mer om svalbardreinens genetiske tilpasninger til livet i Arktis enn noen gang før.
DNAet til svalbardrein-assembliene ble ekstrahert fra blodet til en bukk, og ble sekvensert med PacBio Sequel II og Illumina NovaSeq 6000, som genererte henholdsvis HiFi- og Hi-C sekvenser. Disse sekvensene ble satt sammen ved hjelp av hifiasm, scaffoldet med YaHS, dekontaminert med NCBIs dekontamineringsverktøy FCS-GX, og manuelt kuratert ved hjelp av GRITs Rapid curation programvare.
Under den manuelle kurateringen ble 34 autosomer identifisert i haplotype 1, og tilsvarende ble identifisert i haplotype 2. Vi identifiserte også allosomene, X og Y, og disse ble plassert i haplotype 1. Den totale lengden av assembliet som inneholdt begge kjønnskromosomene var 2.97 gigabasepar. Assembliet hadde en scaffold N50-lengde på 69.8 megabasepar, og en BUSCO kompletthet på 96.3%.
Haplotype 1 er tilgjengelig på https://www.ebi.ac.uk/ena/browser/view/GCA_949782905 og haplotype 2 er tilgjengelig på https://www.ebi.ac.uk/ena/browser/view/GCA_951394145.