.jpeg)
Når du leser ordet «niøye» tenker du gjerne én av to ting; enten «hva er en niøye?» eller «æsj, niøyer er så ekle!» Uavhengig av hva du assosierer med artsgruppen, så er jeg sikker på at etter du har lest dette vil du se på denne ålelignende parasitten i et helt nytt lys.
For dere som ikke er kjent med niøyer, la meg introdusere dere for dem. Niøyer tilhører en gren av det evolusjonære treet kalt “kjeveløse fisk”. Det er i denne grenen ryggraden oppstod, og fra fossile funn som stammer fra over 360 millioner år siden, ser vi at niøyer var en av de første artene som hadde dette trekket. Fossilene viser oss også at niøyene har forblitt nærmest morfologisk uendret siden før dinosaurenes tidsalder. “Urniøyen” hadde nemlig også ryggvirvler av brusk, og den karakteristiske runde sugekoppmunnen, fylt med skarpe hoggtenner.
Disse hoggtennene har vært viktige for niøyene, ettersom mange av artene i denne gruppen er parasitter. Måten de parasitterer fisk på er ved å bite seg fast bak gjellene deres, og raspe opp huden for å suge blod. For å kunne gjøre dette uten å pådra seg sykdommer må de ha et robust immunforsvar. Niøyens immunforsvar likner vårt, i og med at det danner antistoffer i møte med mikroorganismer som virus og bakterier. Men, der vi bruker T- og B-celler, bruker niøyer andre typer immunceller, som er krokliknende, og har oppstått via konvergent evolusjon. Dette betyr at når «Livets tre» delte seg, og dannet grenene for kjevemunner og kjeveløse, fant niøyene en alternativ løsning som er vel så kompleks som vårt eget adaptive immunforsvar.
Det er ikke bare her niøyene er mer komplekse enn man kunne tro. De er også en gruppe med veldig varierende livshistorier. Noen arter kan svømme ut i havet for å leve som en parasitt, slik som elveniøyen, mens andre bor i ferskvann hele livet, og drikker aldri en dråpe blod, slik som bekkeniøyen. På tross av sine tilsynelatende enorme forskjeller, viser vår forskning at elveniøyen og bekkeniøyen ikke er så ulike som man skulle tro ved første øyekast.
Vi har sekvensert og satt sammen de første helgenomsekvensene for både elveniøyen og bekkeniøyen, og i denne prosessen klarte vi å skille arvestoffet som var nedarvet maternelt, og paternelt. Denne prosessen kalles haplotypeoppløsning, eller “fasing” av genomet. Når vi sammenliknet de fasede helgenomsekvensene for begge artene så vi at fiskene var svært like genetisk. De var faktisk så like, at de samme sekvensene befant seg i de samme kromosomale regionene hos begge fisk, på tvers av hele genomet. På tross av dette ser vi likevel at det er signifikante strukturelle forskjeller mellom genomassembliene til de to fiskene, og det er store inversjoner som skiller dem. Kanskje disse forskjellene er nøkkelen til å forstå hvorfor elveniøyen og bekkeniøyen lever såpass forskjellige liv?
Så neste gang du kommer over en niøye håper jeg du ser forbi det fryktinngytende gapet, og tenker på kompleksiteten i denne eldgamle, fantastiske organismen.